å elske seg selv og andre

Det er herlig å være i det kreative hjørnet, leken, spontan og fri fra frykt for å mislykkes! Noen ganger senker jeg skuldrene, jeg er glad for å være meg og tror jeg har noe å bidra med. I andre situasjoner fanges jeg av frykt for å gjøre noe som vil ødelegge for andre eller meg selv. I dette blogginnlegget har jeg filosofert over tematikken valg, ansvar og behovet for å elske seg selv og vår neste.

Vi har fri vilje, altså frihet til å velge hva vi vil gjøre. Dermed må vi også ta ansvar for våre valg. Kirkegaard mente ansgst var en følelse som kan dukke opp i det vi kjenner på nettopp friheten til å velge. Bevisstheten om vår valgmulighet og påvirkningskraft kan overvelde oss. Å våge å ta ledelsen i eget liv btraktes likevel som avgjrende for god psykisk helse.

valg koster

«Valg er dyre fordi de krever avkall,» skriver Yalom. Et ja til noe er et nei til noe annet. Frykt dukker opp når vi er redd for å bli avslørt, for å gå glipp av noe eller miste noe vi verdsetter. Frykten forteller oss at vi vil noe, at noe er viktig for oss. Vi får høy puls og hjertebank fordi vi så gjerne vil fatte valg som er gunstige for oss og vår relasjon til andre.

I samspill med andre mennesker er det ofte sånn at den ene må gi avkall på noe for at noen andre skal få det de trenger. Det er viktig for oss å finne gode grenser for når en skal ivareta seg selv og når en skal gi avkall på noe for å ivareta tilhørithet, gode relasjoner og gi utrykk for kjærlighet til andre. Tôrnblom har skrevet om personlig lederskap. Hun ser det å oppdage sin mulighet til å velge hvordan en forholder seg til slike situasjoner setter mennesker fri til å lykkes. «Når vi skjønner at vi selv er ansvarlige, blir vi ærligere, noe som igjen fører til at vi behandler oss selv med kjærlighet og respekt. Vi setter grenser for hva som er ok og hva som ikke er ok, og vi slutter å skylde på andre når det går galt» (2010.91).

å holde en annens liv i sin hånd

Når en stiller seg frem for en annen ansikt til ansikt vil en alltid avsløre noe om seg selv. Tonen i stemme, kjærligheten eller avvisningen i blikket forteller den andre noe om dine holdninger og tanker for den andre. Vi kan med anre ord ikke møtes uten å gi den andre informasjon om seg selv. Å velge å møte et annet menneske kan derfor betraktes som et utrykk for tillit.
Vi skaper hverandres verden, sier Løgstrup. «Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gjøre uten at han holder noget af dets liv i sin hånd» (1991:25-26). Vi kan altså ikke treffe på et menneske uten å påvirke det bittelitt med det vi gjør eller ikke gjør. Sensitivitet for andres ønsker og behov gjør at vi kan leve oss inn i den andres verden og møte vedkommende. Nyere forskning har funnet at vi har speilnevroner som gjør at vi speiler hverandres følelser. Dette kan hjelpe oss å forstå den andre ettersom vårt nervesystem speiler de følelsene den andre har. Dette gir oss et grunnlag for å tone oss inn på den andre, utrykke empati og praktisere medfølelse. «Personlig samvær innebærer alltid å være i «grepet» på den andres ord og oppførsel» mente Løgstrup.(1991: 35). En kan ikke møte en annen uten å vise den andre den tilliten det er å gi dem mulighet til å forstå oss eller mislykkes i dette.

behovet for emosjonell nærhet - å bli ubetinget elsket

Gibson mener mennesker har et grunnleggende behov for emosjonell intimitet. Det innebærer at du vet du har en du føler deg fullstendig trygg på. En slik omsorgsperson søker å forstå deg, ikke dømme deg. Du trenger en som du kan dele alle dine tanker og følelser med, eller bare være sammen med uten å føle deg ubekvem. Om en mangler dette vil en tilpasse seg omgivelsene og søke å mette sitt behov for ubetinget kjærlighet ved å være slik andre trenger at en er.

Løgstrup mener det er umulig å møte et annet menneske uten at det i møte ligger en tillitserklæring. Et møte innebærer en selvavsløring. Når den andre mennesker mislykkes i å forstå oss vekkes kraftige følelser. Løgstrup mener mange av våre mellommenneskelige konflikter kommer av at vi igjen og igjen blir skuffet over at andre ikke forstår oss. Andre mennesker klarer ikke alltid å leve seg inn i vår situasjon.

vi trenger at andre ser oss som en ressurssterk person for å tro det selv - og elske oss selv

Som barn trenger vi en trygg base hvor vi kan dele de vanskelige følelsen som dukker opp når de opplever seg misforstått. Manglende tillit til at andre tåler dem kan medføre at de tror det er noe grunnleggende galt med dem. Bruheim mener den som ikke er bekreftet og sett vil utvikle en manglende tiltro til seg selv og sine evner. Bentzen og Hart viser hvordan barnas indre kompass kan komme ut av balanse dersom verden oppleves utrygg. Barn vil da tilpasse seg og begrense sin interaksjon med andre å gjøre verden mer forutsigbar. Når en ikke blir møtt slik en trenger over tid skapees en grunnleggende mistillit som kan prege menneskets personlighet og evne til å oppleve trygghet og emosjonell intimitet.

omgivelsene begrenser oss og slipper oss fri

Det er skummelt for mennesker å bryte med sine mønstre. En må først bli overbevist om at det er trygt å vise sitt sanne jeg på nye måter. Det sies at et menneske blir i stand til å elske seg selv dersom det har avslørt seg selv og blitt møtt med akseptert. Den som er trygg på at andre tåler en og ønsker en velkommen kommer i kontakt med sine iboende ressurser. Omgivelser som tar oss i mot gjør oss trygge på at vi kan bidra med noe. Mennesker som møter oss med en grunnleggende mistillit kan derimot gi oss en opplevelse av at vi må begrense oss, veie våre ord og tilpasse oss andres behov.

da vi gjorde det vi gjorde trodde vi det var til det beste

Når en føler seg grepet av den andres ord og oppførsel, vil en ofte ergre seg over det en gjorde i ettertid. Å bli stilt ansvarlig for det en gjorde i situasjonen kan oppleves urettferdig. En kan bli sint på den andre som en opplevde manipulerende, eller skamme seg over at en selv valgte å legge sitt liv i den andres hender. Å tenke at en gjorde sitt beste gir rom for forsoning. Jeg tror vi mennesker stort sett gjør vårt beste. Vi bruker de strategiene vi har og søker å gjøre verden forutsigbar. Å tilgi seg selv trenger ikke bety at en ikke ser muligheter for å gjøre ting anderledes i fremtiden. Å oppdage at en kan leve anderledes kan gi håp og inpirere en til å handle anderles.

har vi bare oss selv å takke når livet knirker?

Mennesker unnviker ofte ansvar, rettferdiggjøre egne handlinger men anklage andre for deres, skriver Sanders. Å stå alene om ansvaret for sin egen eller andres ulykke kan oppleves overveldende for oss. Attribusjonsteirer viser at mennesker spontant syntes å benevne hvorfor ting blir som det blir. Noen tenderer til å ta mer annsvar enn de har for en situasjon mens andre fraskriver seg sitt ansvar og skylder på andre. I en barn voksen relasjon har alltid den voksne ansvar for samspillet. Som voksne mennesker med likeverdig autoritet står vi derimot medansvarlige ovenfor hverandre. Da Adam ble stilt ansvarlig for at han spiste forbudt frukt svarte han at det var Eva som gav det til ham. Psykologiske forsvarsmekanismer kan gjøre oss blinde for at vi har valg og må ta ansvar for hva vi gjør.

Å innse at en har mulighet til å påvirke sine omstendigheter betraktet som avgjørende for å fungere godt sosialt. Men det innebærer ikke at en trenger å stå eneansvar for at livet er blitt som det er blitt. Madsen har i boken «den terpaeutiske kultur» pekt på hvordan vi lever under et paradigme som sier at «enhver er sin egen lykke smed». En har ikke bare seg slv å takke for sine problemer. Den narrative terapeuten White er engasjert i samme sak. Han mener samtidiens ide om at vi har en identiet som kan betraktes isolert fra sine omgivelser er årsken til mange av de psykiske problemene folk sliter med i dag. Han mener vår identiet, våre handlinger og våre muligheter er et speil av våre omgivelser. Vår historie skapes i samspill med andre og de mulighetene samfunnet gir oss.

kjærlighet setter oss fri- vi kan velge en raus holdning

Noen mennesker gir meg en opplevelse av at det er lov å feile. Disse menneskene setter meg fri til å gripe øyeblikket og være levende tilstede med hele meg. Andre signaliserer at de har en mistillit til meg, hvilket gjør at jeg føler meg kneblet. Løgstrup skriver at vi med vår mistenksomhet kan hindre et annet menneske i å slippe til i ord, handlinger og oppførsel. «Det er på samme tid en fornektelse av den andres og sitt eget liv» (1991:35).

Mennesker som ikke tar seg selv og andre så alfor høytidelig bringer med seg en frihet. De inspirerer og inviterer til lekenhet, nysgjerrighet og livsglede. Jeg tror vi alle har et medansar for å sette hverandre fri til å elske oss selv og andre. Løstrup skriver: «Gjennom min holdning til den andre er jeg med på å bestemme hvilken vidde og farge hans verden får. Jeg er med på å gjøre den rommelig eller trang, lys eller mørk, mangfoldig eller kjedelig – og ikke minst er jeg med på å gjøre den truende eller trygg.» (Løgstrup 1991, 42)

Kilder:

Kari Bruheim, 25.okt.2021 https://www.dagensmedisin.no/artikler/2021/10/25/pa-tide-a-rive-maslows-pyramide/

Marianne Bentzen og Susan Hart (2018) «Through Windows of Opportunity»

Knut E. Løgstrup (1991) «Den etiske fordring»»

Ole Jacob Madsen (2017)»Den terapeutiske kultur «

Randolph K. Sanders (2013) «Embracing Our Ethical Mandate», fra boka «Christian Counseling Ethics».

Michael White (2009) «Kart over narrativ praksis»