å nøste opp i flokene

En dag satt jeg på en konferanse og så på ei dame som satt i raden ved siden av meg og strikket. Jeg kjente meg litt urolig den dagen, men jeg klarte ikke bestemme meg for hva det var. Det opplevdes ikke bare negativt, men det var så mange floker i tanker og følelser at det var vanskelig å skjeldne dem. Det jeg trengte da var en å snakke med. En som hjalp meg å nøste opp trådene.

Mennesker kommer til samtale av ulike årsaker. Det kan skyldes overganger i livet som byr på utfordringer eller et sterkt ønske om å gjøre endringer i fastlåste mønstre. Uro kan være vår venn når den driver oss til å gjøre nyttige grep og endre en låst situasjon. Andre ganger er uroen så sterk at det er vanskelig å samle tankene og se gode løsninger. For mange er det en hjelp å snakke om disse tingene og få hjelp til å roe ned stress og bekymringer. En venn kan være en god støtte i slike situasjoner. Andre ganger føles det godt å oppsøke en samtalepartner du ellers aldri treffer på. Det kan gjøre det enklere å parkere utfordrende tanker og kun hente dem frem til avsatt tid.

Å gå til samtaleterapi handler ofte om å bli bevisst egne følelser, ønsker og behov slik at en kan sette gode grenser for seg selv og andre. For tiden er jeg tredjeårsstudent ved IPSICC. Det gir meg en integrativ psykoterapiutdannelse hvor jeg får erfaring med ulike terapeutiske metoder. Som en del av utdannelsen gir jeg samtaler hvor jeg benytter samtaleterapeutiske metoder. Samtalene diskuteres anonymt med min veileder mellom timene. Det er anbefalt å gå i samtaleterapi over lengre tid, ofte mer enn 10 timer. Det er likevel mulig å begynne med 3, og deretter evaluere om du tror du vil ha noe å hente på å fortsette.

Å gå i terapi er ikke nødvendigvis å snakke om det som er vanskelig. Det kan være behov for å dele litte om det som tynger, men mange opplever større endringer ved bruke samtaletiden til å utforske sine muligheter og ressurser. Ettersom en opplever seg sterkere blir utfordringene lettere å håntere.