grenser
Det finnes ikke grenser for hvor mye vi må sette grenser for i løpet av en dag. Vi må forholde oss til hva vi gir oss selv og andre lov til, og det gjelder alt mulig. Hvor lenge vi sover, hva og når vi spise, hvor mye tid jobben skal ta etc. Vi må hele tiden prøve å avgjøre hvor mye vi har kapasitet til og finne ut hvor grensen går for hvor mye vi skal la andre påvirke hvor vi setter grensene.
vi trenger at andre respekterer grensene våre
Utviklingsteorier sier at vi mennesker utvikles i relasjon til andre. De første årene våre former hjernen vår og måten vi tenker på. Reptilhjernen som styrer de automatiske impulsene som pust, sult, stressaktivering eller nedregulering for hvile, er allerede i utvikling under svangerskapet. Videre utvikles den emosjonelle hjernen og evnen til å instinktivt ha en opplevelse av hvor grensen går for nærhet og avstand til andre. Fra vi er et år utvikles mentaliseringsevnen. Dermed lærer vi å bruke frontallappen til å orientere oss og balansere våre instinktive behov med rasjonelle tanker.
For å lære å stole på vår egen evne til å ta gode valg trenger vi å bli respektert. Vi trenger at egne ønsker, begrensninger og behov blir respektert. Det innebærer opplevelsen av å bli rommet: at vi ikke mister nærheten og kontakten med andre når vi avslører vårt sanne jeg. Over tid vil vi tilpasse oss de andre for å bli beundret eller for å unngå situasjoner som gjør at omsorgspersonene våre blir stresset, urolige, triste, sinte eller redde. Ettersom hjernen formes i relasjon til andre kan vi ha hatt en god barndom men bli engstelig av å være i et dårlig miljø i senere alder. Mange opplever også at trygge omgivelser gjør at de kan finne seg selv som voksen.
å smelte sammen med en annen
Forskere mener mennesker har et grunnleggende behov for å være i oppmerksomt nærvær og kontakt med andre. Fra vi var små spebarn har vi kjent gleden over å være så tett på andre at vi kjenner oss oppslukt og omsluttet av deres nærhet. Spedbarn opplever en dyp kontakt og sammensmeltning med mor. I den første fasen av livet opplever barnet en symbiose med mor, en grenseløs tilstadn hvor de er uten evnetil å differensiere mellom meg og deg.
Dette kan vi delvis gjenoppleve når vi selv blir mor, i samliv med partner eller i samhandling med andre hvor vi har felles fokus. Noen opplever å ha et stort sug etter å oppleve en sånn grenseløs nærhet, og kan derfor lett oppleves invaderende, ettersom de har problemer med å skille mellom det som er mitt og ditt.
du har dine grenser og jeg har mine
Gjennom trassalderen og senere ungdomstid løsriver vi oss fra omsorgspersonene. Vi oppdager at vi er et selvstendig individ med fri vilje som må ta ansvar for sine valg. For å bli trygg i oss selv, trenger vi noen som beundrer og støtter oss i prosessen med å utforske våre egne ønsker og behov. Ved å være nysgjerrige på tanker, følelser og handlingsimpulser utvikles mentaliseringsevnen vår. Vi lærer å tolke og forstå kroppens emosjoner og impulser, uten å fortrenge dem eller handle instinktivt. I stedet lærer vi å validere egne behov for så å vurdere dem opp mot rasjonelle tanker og ideer om hva vi skulle, burde, måtte ut fra sosiale regler. Denne evnen til mentalisering er avgjørende når vi skal lede oss selv og sette gode grenser.
hvor går grensen i dag?
Noen ganger kan vi sette en tydelig grense for oss selv. Vi kan bestemme oss at noe er forbudt, for eksempel godteri. Regler kan gjøre at en slipper å vurdere hva en skal, derfor finnes det frihet i gode grenser. Samtidig er det en del situasjoner som vil oppleves trange og låst hvis vi alltid skal følge en regel. Hvor trygg og uthvilt du er påvirker hva du ønsker, trenger og vil. Når du har sovet godt, spist, har kontroll, god tid og gjør ting du er gode på tåler du mye. Andre ganger er vi sårbare. I utfordrende livsperioder er det vanskelig å forholde seg til egne eller samfunnets ideer om at vi burde tåle, skulle ha orket osv. I situasjoner hvor vi opplever oss utfordret eller utilstrekkelige trenger vi å forsvare oss.
gråt, kamp, flukt eller frys
Vi trenger et forsvar ved grensene våre. For å ivareta dype behov for verdighet og tilhørighet bruker vi ulike forsvarsmekansimer. Disse har 4 hovedkategorier som den automatiske hjernen velger ut fra hvordan den oppfatter den gitte situasjonen.
Mange opplever at de straks de kjenner at noe blir for mye får lyst til å gråte. Dette er en tilknytningsmekanisme som forteller andre at vedkommende er overveldet og trenger støtte. Andre går direkte i kamp-modus og bli sinte. Dersom en står ovenfor en altfor stor «kjempe», og kjenner seg avmektig vil en instinktivt kjenne for å flykte. Dersom angrep eller flukt oppleves umulig vil kroppen kjenne seg overveldet og handlingslammet. En går i «freeze» og blir enten veldig slapp i muskelaturen eller stiv og anspent. I denne tilstanden kjenner en seg fanget av skam, maktesløshet og håpløshet.vi gir utrykk for våre grenser med kroppen
Vi gir utrykk for hvor grensene våre går gjennom kroppsspråket vårt. Stramme muskler fungerer som en rustning, det gjør oss harde og i stand til å holde fast på egne meninger og ivareta verdier og behov. Dersom vi føler oss ivaretatt og trygge er det naturlig å ha en myk muskelatur, hvilket sender signaler til andre om at vi kommer med fred. Uten grenser oppleves mennesker bløthjertet og tilgjengelige. Når en ser inn i øynene til en som er trygg og tilstede, kan det føles som en kan se rett inn i deres hjerte. Det kan oppleves inkluderende og beroligende, men det kan også oppleves påtrengende og for mye. Et åpent blikk og kroppsholdning kan oppleves ubehagelig for den som trives med distanse.
å gjemme seg i skallet
Å krympe seg er ofte en nyttig forsvarsmekanisme. I det en bøyer hodet oppfatter motparten at en gir fra seg makt, en trekker seg fra diskusjonen og gir etter. Å gjemme seg i skallet som en skilpadde, kan ofte avvæpne en som er sint eller ekstremt ærgjerrig.
Når en krøller seg sammen skjer det også en hormonendring i kroppen. En vil kjenne seg liten og lammet. I svært skremmende situasjoner opplever mennesker at de dissosierer så sterkt at de etterpå ikke husker noen ting av det som skjedde. På denne måten overlever de situasjoner som ellers ville vært altfor smertefulle. Jeg snakker med mange som opplever at de sier «unnskyld» straks de ser at andre er stresset, ikke fordi de opplever skyldfølelse, men for å ta på seg skammen slik at den andre opplever å bevare egen verdighet. Dersom en er vant til å bruke skam for å avvæpne oppkavede voksne i oppveksten, vil det oppleves betryggende i andre situasjoner. Å velge å rette ryggen, se folk i øynene og gi utrykk for hva en selv mener vil oppleves veldig skummelt og stressende.
å være tykkhudet
Føttene mine er tynnhudede om våren, men når jeg har gått barbeint en tid utvikler jeg elefanthud. Huden er en av våre grenser som kan bli hardere dersom vi utsettes for smerte. En som omtales som tykkhudet tåler tilsynelatende mye, fordi den er vant til å bli tråkket på. Det kan oppleves tryggest å unngå nærkontakt med andre, skyve fra seg vanskelige følelser og heller gå inn i en rolle som den sterke som klarer seg selv.
Harde grenser er som hard hud. De kan være en fordel inntil de når en viss tykkelse. Blir grensen for hard blir den lite elastisk. Elefanthud kan gjøre deg ufølsom. I tillegg kan den lett slå sprekker slik at du kjenner en dyp stikkende smerte hver gang en setter ned foten.
grenseløs oppvekst
Ønsket om nærhet gjør at barn noen ganger lærer å fortrenge tanker og følelser som stresser viktige andre og skaper avstand. I tillegg blir de opptatt av å møte de andres for å gjenopprette en opplevelse av nærhet og kontakt. En slik oppvekst styrker et menneskes sensitivitet for andres behov. Utfordringen er at de ofte har liten bevissthet om hva de trenger selv. I stedet blir de over-ansvarlig og klarer ikke å definere hvor grensen går for hvem de har ansvar for. Behovet for at andre skal ha det bra gjør dem grenseløse og ute av stand til å utrykke hva de selv ønsker, trenger og vil. Under ligger en dyp sorg og smerte over at andre ikke senser hva de trenger. I stedet for å si ifra kjenner de seg ofte overkjørt og misforstått.
bevisstheten om dine grenser kan trenes opp!
Gjennom samtaleterapi kan en reparere gamle sår og gjenopprette en god flyt mellom tanker, handlingsimpulser og emosjoner. Det finnes en rekke praktiske øvelser og konkrete teknikker en kan lære seg for å klarne tankene. I tillegg kan det være nyttig å styrke kontakten med kroppen og de fysiske grensene. For eksempel ved å gjøre øvelsen i det grå feltet.
STYRK KONTAKTEN MED DIN FYSISKE GRENSE!
Denne øvelsen er ment for å styrke kontakten med egen kropp og dine fysiske grenser.
1) Tapp deg selv med høyre hånd inni venstre håndflate 10-30sek.
2) Stopp opp og observer etterdønningene i håndflata. Ha oppmerksommheten rettet mot dette området i ca 10-30sekunder.
3) Forsterk kontakten med hånden ved å si noen annerkjennende ord til den/ velsigne den. for eksempel: Dette er min hånd. eller Jeg liker den.
4) Gjenta øvelsen på så mange kroppsdeler du opplever det ok å jobbe med. Stopp dersom det oppleves for mye.
KILDER:
Marianne Bentzen (2018)
«The Neuroaffevtive Picture Book»
Pat Ogden og Jenina Fisher (2018) «Sensorimotor Psychoterapi»
Jenina Fisher (webinar 15 april 2023) «Undoing the Damage: Healing from the Shame of Trauma»