om maktrekanten

Makttrekanten er en forklaringsmodell som kan hjelpe oss å forstå hvordan vi fyller vårt behov for kontroll over tilværelsen ved å gå inn i ulike rollemønster. På engelsk kalles ofte modellen The dramatriangel. Modellen setter søkelys på det spillet som skjer når en trer inn i offerollen mens en annen bidrar som hjelper eller den som fofølger den svake.

Vi trenger å spille alle rollene og dra nytte av det positive ved dem. I trygge, gjensidige relasjoner rullerer triangelet og vi bytter vi rolle mange ganger i løpet av en samtale. Mennesket er begrenset, sårbart og avhengige av andre. Vi har et grunnleggende behov for å oppleve emosjonell nærhet. Vår evne til å inngå i relasjoner og få dekket disse behovene avhenger av de erfaringene vi gjør de første årene i livet.
Vi trenger å bli speilet, støttet, utfordret og rommet av trygge omsorgspersoner. 

Dersom barnets omsorgsperson selv har utfordringer med emosjonell nærhet, vil det påvirke barnet. Utrygge voksne har lett for å hoppe inn i dramatriangelet for å oppleve at de har kontroll. Når de inntar en av rollene ovenfor barnet, vil dette føre barnet inn i en annen rolle. Dersom en vokser opp med å gjentakende ganger bli sett på som offeret, hjelperen eller forfølgeren, vil dette påvirke barnets kompetanse i voksen alder. I relasjon til andre vil en igjen og igjen søke den, eller de rollene en føler seg trygg på. Det er ofte befriende å oppdage sine roller. Når en er klar over sitt eget mønster kan en gjøre noe med det. Det kan for mange oppleves som å gå p på vannet å prøve seg i nye roller. Over tid vil det bli naturlig og bidra til en større opplevelse av å være sterk og fri.

Hjelperen
Vi trenger alle at der er noen som ser oss og støtter oss i vår svakhet. Andre ganger er det godt å kunne være til hjelp for andre. Da kjenner vi oss ressurssterke. Det føles godt å være helten, den gode hjelperen. I tillegg får vi ofte kjærlighet som takk. Dersom en trenger å opprettholde en identitet som den sterke som takler verden, vil en lett oppdage svakheter eller behov hos andre og tre inn som hjelper. Dette kan sende signaler til andre om at de er svake og ute av stand til å takle livet alene. Som et resultat opplever noen at de blir betraktet som familiens svake ledd, det sorte får eller den som aldri strekker til.

For et barn som vokser opp med utrygge voksne, kan det være nødvendig å se på seg selv som den sterke hjelperen som kan takle alt. Det gir dem en kontakt og opplevelsen av at hverden er kontrollerbar. De blir sett og bekreftet som betydningsfulle. Med tiden kan disse barna utvikle en særlig evne til å oppfatte situasjoner hvor andre er avhengige av dem og deres hjelp. De har lett for å merke andres behov, men kan ha vanskelig med å kjenne på egne følelser. De kommer til terapi fordi de er utkjørt. De trenger ofte å oppleve at de er elskbare uten å gjøre noe. De trenger å ta ansvar for egen motivasjon, bli bevisst egne behov og fatte valg.

Offeret
Å ta ansvar for egne behov kan noen ganger innebære at en utrykker egen utilstrekkelighet. En opptrer da som den svake part som trenger støtte i offerrollen. For noen er dette en skremmende å bli betraktet som sårbar og begrenset. Dersom de har fornemmet forakt for svakhet vil de kvie seg for å søke støtte. Som foreldre vil disse gi emosjonell kontakt i rollen som den gode hjelper eller forfølgeren. Hjelperrollen er en heroisk måte å kamuflere at en selv trenger å bli satt pris på. Forfølgeren er mindre populær, men viser seg i anklager eller ved at den voksne får dekket egne behov på bekostning av barnet.


Dersom en ofte har fått nærkontat med andre som den svake, vil det etterhvert bli naturlig å tre inn i denne rollen når en har behov for emosjonell kontakt. I stedet for å observere og takle sterke følelser, gir de ofte fra seg kontrollen og hengir seg til en hjelper. De kan ha en tendens til å dele svært personlige utfordringer med mennesker de ikke kjenner. Ofte har slike personer en indre frykt for å bli overlatt til seg selv. Den som er satt i offerrollen trenger å få tro på seg selv og sine ressurser. De må oppleve at de med rette kan ta sin plass, si ifra og sette grenser.

Forfølgeren
De som ikke har blitt møtt på sine følelser kan oppleves harde og ufølsomme. De har ikke erfart at det er trygt å føle seg svak. Dersom de blir emosjonelt trigget viser de skjelden sin sårbarhet eller frykt. De blir heller sinte, frustrerte eller likegyldige. På denne måten forflyttes følelser som skam eller hjelpesløshet over på en hjelper eller et offer. Disse menneskene har en indre overbevisning om at de må vise seg sterke og skjule svakheter for å overleve. De anklager ofte andre og tenker at de har rett til det. Det er naturlig for dem, kanskje fordi de selv opplevde dette som barn. Det kan også være en skamreaksjon som dekker over nederlaget de føler på. 

Å gå i terapi er ofte deres verste mareritt. De kvier seg for å bli blottlagt, og avslørt som den de er. Dersom de likevel kommer i terapi kan det ta lang tid før de ønsker nærhet til terapeuten. For mye empati vil ofte oppleves ubehagelig til å begynne med. Det vil ta tid å bli trygg nok til å oppdage at det godt å bli møtt og akseptert.


Det sies at mennesker som har en tendens til å havne i hjelperrollen eller offerrollen må klatre ut av triangelet gjennom forfølgerrollen. Den som har lite trening i å sette ned foten, si ifra hva de trenger og ivaretar seg selv, kjenne ofte på skyld og skam når de trer ut av rollen. De må lære å være gode mot seg selv, mens forfølgeren ofte er selvgod på andres bekostning. Selv om ordet forfølger er negativt ladet, er det mye positivt med rollen. Vi trenger mennesker som står opp for det som er rett og godt, har mot til å si ifra og verne om seg selv og andre.

Veien ut
Det kan være svært vanskelig å bryte ut av rollemønsteret. Særlig i nære relasjoner hvor rollen har gitt dem en opplevelse av å ha en betydning for noen. Det kan kreve stor styrke og en reell oppreisning. I noen tilfeller har stagnerte rollemønster resultert i omsorgssvikt eller overgrep. Noen mangler opplevelsen av å være betydningsfulle og sett for deres ønsker eller behov. Barn som bir utnyttet mangler ofte erfaringer med å kunne ta autoritet i eget liv. Det kan ta tid å etablere en ny forståelse av seg selv i verden. Å endre adferd er også vanskelig fordi en ofte møter motstand fra andre som mener de har rett til å oppføre seg som de gjør. Det kan være en hjelp å vite at fastlåste rollemønster er uheldig for alle parter. Rollene skal rullere.


Dersom noen tviholder på sin rolle som hjelper, offer eller forfølger i ditt liv, er det lov å tre helt ut av relasjonen. Da er det nødvendig å ta avstand, selv om det gjelder noen av dine nærmeste Mange vil føle skyld og skam for å trekke seg unna. En har kanskje hele livet hørt og tenkt at du burde gjøre noe spesielt for en annen, og tynges av ansvar. I en slik situasjon er det avgjørende at en ikke står alene. En trenger støtte fra andre, det kan være venner eller en terapeut.

Ingen har det godt i sin begrensede rolle. For mange er det likevel umulig å se andre løsninger før noen trer ut av triangelet og sier ifra. For mange er det forsløsende å innse at alle mennesker er sårbare, begrenset og avhengig av hverandre. For noen kan det være aktuelt å gi fra seg jobben som superhelt til en Gud. De opplever at det gir dem anledning til å delta i verden som menneske. Sterke på mye, men av og til avhengig av andre.

Kilder:

John Bradslow (1996) Bradshow on the family: a new way of creating solid self-esteem,

Steen Rassing (forelesning i Kolding 2.august 2017) Family system