I høst har jeg malt på dette bilde av et tre på en forblåst fjellknatte. Jeg fikk lyst til å male treet fordi min mormor fortalte hvordan hun og barna hadde støttet opp en liten spire de hadde funnet på hustomta si. Senere hadde barna i nabolaget danset rundt treet i glede og begeistring. I dag står det praktfullt, sterkt og vakkert som et symbol på håp og styrke selv der vinden blåser hardt. Utover høsten har jeg malt på bildet litt nå og litt da. I førsten var treet grønt, deretter farget av høsten. Ettersom tiden gikk kom snøeen. Da kjente jeg behovet for å male meg en lun hule på tomta. Da snøhulen kom på plass ble bildet ferdig. Midt i stormen har jeg funnet et beroliggende sted å søke ly.
Noen ganger opplever jeg meg som det forblåste stedet. Følelsene stormer. Jeg kjenner meg urolig og overveldet. Jeg mister motet. Tankene blir mindre rasjonelle. Jeg kjenner meg liten og redd. Å lede tankene til et beroliggende sted er en velkjent terapeutisk øvelse som beroligger nervesystemet. Liksom følelsene påvirker tankene kan også tankene påvirke følelsene.